Tilbake til The Tring Ultra

Å overvinne det umulige: Min reise til XNRG Tring Ultra

Spoilervarsel: Jeg kommer til å gjøre det igjen ... og det bør du også gjøre!

La meg først ta deg med tilbake til september 2016, da jeg ikke var i stand til å gå 50 meter fra inngangsdøren min til enden av veien. Tanken på å kunne delta i et ultraløp på 50 km var derfor det siste jeg tenkte på ...

... spol frem 7 år og (med mye smerte) krysset jeg endelig grensen til XNRG Tring Ultra. "Hvorfor skulle noen gjøre dette mer enn én gang?" utbrøt jeg og kjempet for å holde tårene tilbake da jeg krysset målstreken ... "Du kommer tilbake!" svarte en dame med et skjevt smil da hun overrakte meg en medalje, og i skrivende stund er jeg bare ett klikk unna å melde meg på XNRG Tring Ultra 2024 - jeg tror jeg må innrømme at hun hadde rett!

Hvorfor jeg meldte meg på nok en 50 km ultra

• Det var en fantastisk opplevelse, så godt tilrettelagt og støttet av XNRG og deres utrolige team av frivillige (takk til dere alle!)
• ALLE var så vennlige og oppmuntrende gjennom hele dagen.
• Ruten er flott, og går gjennom noen fantastiske deler av The Chilterns.
• De hyggelige sjekkpunktene var rene festmåltidene - gå ikke glipp av ananaskaken.
• Og så er det jo også den lille følelsen av å ha oppnådd noe!

Jeg hadde ikke forstått på forhånd hvor emosjonell en reise det ville bli. Det utfordret meg på alle nivåer, både mentalt og fysisk, og lærte meg ting om meg selv som jeg ikke hadde forutsett. Ikke bare på grunn av min egen reise, hvor jeg måtte bygge opp formen min fra nesten ingenting i 2016, men også fordi det er deler av dagen hvor tankene dine prøver å beseire deg ved å identifisere enhver liten feil og prøve å blåse den opp til en unnskyldning for å gi opp.

Kraften i fellesskapet: Støtte fra XNRG-teamet

Helt fra starten av, da spenningen blandet seg med bekymring for at det ikke hadde blitt trent nok, støttet XNRG-teamet oss alle sammen hele veien. Den underholdende briefingen, sammen med motivasjonsskiltet "don't be sh*t", fikk folk til å starte dagen med godt humør og skravling de første kilometerne til kanalen. Det tok ikke lang tid før vi var fremme ved det første sjekkpunktet, der vi ble ønsket hjertelig velkommen med deilig snacks. Noen bakker og skogsområder ble passert til oppmuntrende tilrop og "high fives" etter hvert som alle fant rytmen og tempoet sitt. Og så kom sjekkpunkt 2, med mer fantastisk mat og gratis ros, og ruten tilbake for de som var på 25 km.

Å krysse målstreken: En bølge av følelser og prestasjoner

For resten av oss var det tilbake til kanalen og opp gjennom Ashridge - med rådyr som nysgjerrige observatører. Så, som ved et trylleslag, dukket sjekkpunkt 3 opp: Alle ankomne ble varslet med oppløftende bjeller og sårt tiltrengt næring. Videre til Ivinghoe Beacon med sin spektakulære utsikt, og langs åskammen til sjekkpunkt 4 med motivasjonsskilt og frivillige som inspirerte oss til å gjøre de siste 8 kilometerne til Smiles! Og til slutt, selv om jeg var en av de siste som kom tilbake, krysset jeg målstreken til jubel og applaus - med te og kake for hånden (i tilfelle jeg ikke hadde spist nok ennå) - og en overveldende flom av følelser: glede, smerte, stolthet og mye, mye mer.

Det var en utrolig opplevelse - og hvis jeg kan gjøre det, kan sikkert du også!

Så kom igjen, meld deg på - du får støtte det fantastiske arbeidet til Humanity Direct samtidig - og jeg gleder meg til å møte deg i september.

Steve Sinden, 29. august 2024