Det var alt om treningsløpene mine - nå er det på tide å begynne en begrenset nedtrapping før Land's End to John O'Groats (LEJOG) i slutten av mai.
Når jeg tenker tilbake på reisen så langt, har jeg tilbakelagt 1 000 miles i år, hvorav 224 av disse er tilbakelagt i løpet av fem store treningsarrangementer: Country to Capital Ultra, XNRG Pilgrims Challenge, Rose of the Shires, Manchester Marathon, og nå sist Shires & Spires Ultra.
Hvis du har løpt mindre enn meg så langt i år, bør du kanskje vurdere donere til fondet mitt for å ta igjen noen metaforiske mil!
Søndagens Shires & Spires markerte det siste arrangementet i treningskalenderen min for 2025. Været i forkant var ideelt - kjølig og solrikt - selv om den varslede hetebølgen kom akkurat i tide til løpsdagen. Jeg kan bare håpe at det ikke blir like varmt under hele LEJOG!
Løpsdagens morgen møtte oss med klar himmel og stigende temperaturer. Jeg smurte på solkremen, for jeg visste at det ville bli viktig. Jeg parkerte tilfeldigvis ved siden av Tom, og vi kom raskt i snakk om løpsstrategier, hvordan vi skulle balansere løping med familielivet og hva vi håpet på for dagen. Vi endte opp med å løpe sammen de første 20 kilometerne, helt til de bølgende bakkene gradvis la litt avstand mellom oss.
Arrangementet bød på flere distanser - 10 km, halvmaraton, maraton og ultraløp - med forskjøvet start. Ultraløperne kom sist av gårde, noe som bidro til å øke forventningene. Stemningen ved starten var god og full av energi.
Årets løype gikk med klokken gjennom den sjarmerende landsbyen Naseby og en rekke pittoreske bygdesamfunn, som alle var forbundet med naturskjønne veistrekninger, stier og jordbruksland.
Løpet gikk greit - helt til vi kom til den beryktede 10 km-sløyfen etter Great Creaton. Da stekte solen, og jeg kjente at varmen tappet meg for energi. De eksponerte veistrekningene utstrålte nå varme, og det ble et mentalt spill like mye som et fysisk. Heldigvis var hjelpestasjonene glimrende - velutstyrte og fantastisk bemannet. Jeg sørget for å drikke rikelig med væske og benyttet enhver anledning til å dynke lua med vann. I den varmen er det helt avgjørende.
Solen var ubarmhjertig, og det var lite skygge, men til slutt var runden bak meg. Derfra var det bare 7 km igjen - gjennom Cottesbrooke, opp to krevende stigninger i nærheten av Haselbech, og så det siste stykket tilbake til landsbyen. Da det gjensto rundt 2 km, passerte vi åstedet for slaget ved Naseby i 1645 - et passende øyeblikk, ettersom mange av oss kjempet våre egne kamper mot varme og utmattelse på det tidspunktet.
Målstreken kom etter hvert til syne, og løpsleder Simon Hollis ga alle løperne en varm og entusiastisk velkomst. En solid medalje og en kald drink var den perfekte belønningen - og denne gangen husket jeg til og med å levere inn trackeren min.
Takk, Naseby, for en utfordrende, men fantastisk rute.
Nå er det på tide å ta det litt roligere i et par uker og forberede seg til den store dagen - LEJOG i slutten av mai.
